Den nye evighetsmaskinen

Symaskinen føyer seg inn i rekken av den menneskelige utviklingen. Maskiner har gjennom alle tider drevet menneskeheten fremover. Maskiner har gitt oss en tryggere og sikrere tilgang på mat. Maskiner har sikret oss varme. Maskiner har gitt oss mulighet til å forflytte oss raskere – og til å produsere mer effektivt.

Den svenske legen og professoren i internasjonal helse, Hans Rosling (1948-2017) vakte oppsikt med sitt foredrag «Den magiske vaskemaskinen». Han mente vaskemaskinen på mange måter var nøkkelen til det gode livet vårt. Når klærne ble vasket av en maskin, ble tidsbruken på husarbeid redusert. Flere kvinner kunne dermed gå ut i betalt arbeid – og økt yrkesdeltakelse ble nøkkelen til velferdsøkningen Norden opplevde fra 1950-tallet.

Se en forkortet versjon av foredraget:

Hva så med symaskinen?

Historien om symaskinens rolle i forhold til rettferdig fordeling, utjevning og globalt ansvar, består av minst tre ulike faser – der symaskinen har vekslet mellom å være løsningen – og det å være en vesentlig del av selve problemet

■ Elias Howe tok patent på den første symaskinen i 1846. Kort tid senere, i 1851, tok Isaac Merrit Singer ut patent på en mer praktisk utgave av den samme maskinen, og «Singer» er senere et av de mest kjente merkene som inntok privathjem verden over – sammen med blant andre svenske Husquarna.

■ I første halvdel av 1900-tallet ble motene endret, fra å være så overdådige og detaljrike at de krevde skreddere, til at de ble gjort enklere og mulig å sy også for flinke syere med en symaskin i sin egen stue. Moteskaperen Coco Chanel var blant de fremste bak denne trenden, og slik ble moteriktige klær tilgjengelig for langt flere. Ikke alle hadde mulighet til å sy slike klær selv, men svært mange driftige kvinner kunne sy på oppdrag for andre, og dermed skaffe seg betalt arbeid. Også på denne måten fungerte symaskinen sosialt utjevnende.

■ Fra 1860-tallet ble «håndarbeid» et eget fag i skolen, og faget inkluderte opplæring i søm, broderi og strikking. Faget var frem til 1960 forbeholdt jenter, mens guttene fikk opplæring i sløyd, men fra 1960 ble fagene slått sammen til forming, og gjort obligatorisk for begge kjønn.

■ Allerede på 1790-tallet ble de første industrielle symaskinene introdusert. Dette reduserte mengden manuelt arbeid, og økte produktiviteten. Arbeidsforholdene for de gjenværende arbeiderne var likevel fortsatt under enhver kritikk, og disse forholdene ble absolutt ikke noe bedre etter hvert som produksjonen utover 1900-tallet ble flyttet til lavkostland.

■ Globaliseringen har forsterket utviklingen med å legge manuell produksjon til lavkostland. I 2016 var de største eksportlandene for klær Kina, Bangladesh, Vietnam, India, Hong Kong, Tyrkia og Indonesia.

■ Industriell produksjon og lave personalkostnader ble fra midten av 1900-tallet supplert med introduksjonen av syntetiske fibre, og dermed billigere råstoff. Nylon var oppfunnet før krigen – senere kom polyester – og stadig lavere utsalgspriser økte forbruket betydelig.

■ At vi kjøper mer klær enn vi trenger, er ikke den eneste grunnen til at klesproduksjonen er utpekt blant miljøverstingene. Tekstilindustrien står for hele åtte prosent av verdens klimagassutslipp, ifølge en rapport fra FN-organet UNCTAD, som ble bredt omtalt i norske medier. Dette er et større drivhusgass-volum enn all flytrafikk og sjøfart i verden.

Bevissthet: I dag, på 2020-tallet, er bevisstheten om klimagassutslipp og overforbruk økende, og viljen til å endre atferd og forbruksmønster er større enn noen gang tidligere i historien. Gjenbruk, ombruk og reparering av slitte eller ødelagte klær er til stede – og symaskiner til hjemmebruk kan derfor på nytt ble en del av løsningen på en global utfordring.

Ferdigheter: Kunnskapen om hvordan man skal håndtere en symaskin, er økende. Skolefaget «redesign» er i ferd med å ta plass i skolen, og også på Kulturskolen i Tromsø er erfaringen at interessen for å lære seg å sy er økende.

Inspirasjon: Tidligere ble reparasjon av gamle klær forbundet med fattigdom, akkurat som det var lav status å arve klær. Slik er det ikke lenger. De mest stilbevisste blant oss sverger til brukte klær kjøpt i bruktbutikker, og bidrar dermed med viktig inspirasjon.

Råstoff: Klær som er billig i innkjøp, fordi de er industrielt produsert med kunstfiber som råstoff, er av dårlig kvalitet, og lar seg sjelden reparere. «Vi kjøper søppel,» erklærer stylist og kostymedesigner Nina Erdahl. Men tilgangen på råstoff for den som vil eksperimentere, er likevel god, fordi tilbudet av bruktbutikker og bruktmarkeder er økende.

Nytteverdi: Tidligere var det kanskje vanskelig å se nytteverdien i å endre egne vaner for å bidra positivt for miljøet. Innsatsen til hver enkelt forbruker monnet lite i den store sammenhengen, så lenge ikke næringslivet var med på klimadugnaden. Nå er denne «unnskyldningen» i ferd med å forsvinne, fordi også næringslivet så aktivt tar del i gjenbrukstrenden. NCP på Helgeland er et selskap som produserer designstoler ved å gjenvinne plastavfall fra havbruksnæringen. Da Thon Hotel Tromsø pusset opp, ble alt av gamle møbler og utstyr solgt på bruktbutikk. Når Pilar Entreprenør AS skal bygge et settefiskanlegg i Dåfjord, er det ambisiøse målet at minst 80 av byggeavfallet skal kunne gjenvinnes. Og ved Polaria er målet å tenke miljø i absolutt alt av aktiviteter; hele kafeen er møblert med møbler kjøpt på bruktbutikk.

Verden går fremover.

Symaskinen kan være maskinen som sikrer verden en ekstra dytt i riktig retning.